I midten av 2023 bestemte jeg meg for å gå ny tur. Det kom av to grunner. Det ene er alle de hjerteskjærende historiene som ramma og pårørende har fortalt meg siden jeg gjorde forrige tur. Det har virkelig gjort et dypt inntrykk på meg. De historiene har nådd meg fordi jeg gikk den første turen, så jeg tenkte jeg måtte gå en ny tur, for å skape enda mer oppmerksomhet rundt Alzheimer og andre demenssykdommer. Den andre grunnen er at jeg fikk vite at forskningsrådet, som statens organ for å peke ut satsingsområder for forskning og tildele midler på vegne av oss alle, delte i fjor ut kun åtte millioner kroner til grunnforskning relatert til alt av nevrodegenerative sykdommer og demens. Det sjokkert meg. Jeg trodde det knapt. For meg er det hårreisende at de ikke deler ut mer. Spesielt med tanker på at de samlede samfunnskostnadene for demens hvert år totalt 96 milliarder kroner. 

​

Så måtte bli ny tur. Nord-Norge var et selvsagt mål. Jeg har bodd 17 år i Tromsø, mamma var fra Hammerfest og mine foreldre elsket landsdelen. Ruta sa seg nesten seg selv og ble Lofoten, Vesterålen, Senja, Kvaløya, Tromsø, Lyngen, Nord-Troms og Sørøya. Da avsluttet jeg på naboøya til der mamma vokste opp, som er Seiland. Denne ruta er 720 km lang jeg satte av 31 dager til ferden. 

​

En veldig tøff tur, fordi det var utrolig flott vær. Det småregnet i kun ti minutt på hele turen! Men det flotte været, med sol, sterk varme og lite vind gjorde det til en veldig tøff tur. Dessuten er det veldig mye opp og ned, så kroppen og hodet fikk mye juling. Så jeg var i den berømte kjelleren flere ganger. Og på Senja møtte jeg fluer som tålte all slags gift. De plaget livet av meg i 28 timer i to dager på svært lange etapper og det anbefales ikke å gå Senja på langs under varme dager på midtsommeren. 

​

Det var også svært hyggelig at jeg på fridagene og noen ettermiddager satte av til å holde foredrag. De ble holdt på Leknes, Svolvær, Andenes, Finnsnes og Tromsø.