Han liker å gå stille i dørene. Oppmerksomhet har han aldri bedt om. Og blir nesten for beskjeden når han skal ta imot ros.

 

Min pappa fortjener ros. Mye ros. Han er det man trygt kan kalle hel ved. En hedersmann. En bauta. En klippe. En du alltid vil ha ved din side.

 

Derfor var mamma ekstremt heldig som hadde pappa som ektemann. Uansett hvordan sykdommen Alzheimer prøve å rive i stykker kjærligheten mellom de to, vek pappa aldri fra hennes side. Og den prøvde. Gang på gang. Sykdommen skjelte ut pappa. Sykdommen beskylde pappa for utroskap. Sykdommen sa han hadde tatt over kjøkkenet. Sykdommen sa at han ikke var glad i henne lenger. Sykdommen gjorde henne til et troll til tider.

 

Men han ble. Fordi han elsket Jorunn Ingerd. Og kjærligheten overvinner alt. Selv den sykdommen som endre et menneske.

 

Både mamma og pappa stilte opp for andre. Ei sa til meg at mamma var tanta hun aldri fikk. Pappa var han som ikke hadde nei i sitt vokabular.

 

Han kom hjem fra fire ukers tur med Kystverket en tidlig ettermiddag. Telefonen ringte et par timer senere. Kunne pappa kjøre et aldersbestemt lag på bortekamp med minibussen? Pappa sa ja uten å nøle. Han hadde fire sønner, men på dette laget spilte ingen av dem. Det var aldri et alternativ å si nei.

 

Fortsatt sier pappa aldri nei. Han er nemlig alltid positiv og optimistisk. Og da jeg spurte han om å være min hjelpesmann under årets Til topps mot Alzheimer sa svaret seg selv. Dekorere bobilen? Svaret ga seg selv. Nei var ikke et alternativ for denne 82-åringen.

 

Han ofret ekstremt mye for å være min hjelpesmann på Til topps mot Alzheimer. Det har blitt lange og mange dager helt alene. Men klager han? Aldri. Han er like blid uansett. Hvor han heter tålmodigheten fra, er en gåte for meg.

 

Som nevnt, pappa liker ikke oppmerksomhet.  Blir nesten flau når han får det. Han stiller opp med den største selvfølge. Men ber aldri om å få noe tilbake.

 

Måten han som nærmeste pårørende håndterte mamma og sykdommen bør være obligatorisk lærdom for alle som studer helse- og medisinfag. Og ikke minst, er det uvurdelig kunnskap og erfaring å dele med andre pårørende. Jeg føler meg privilegert som får dele det med andre gjennom prosjektet. For det jeg deler, har min pappa lært meg.

 

Kjærligheten overvinner alt.  Min pappas kjærlighet til mamma er den sterkeste jeg noensinne har opplevd. Så det overrasker nok ingen at jeg mener pappa er det flotteste mennesket jeg kjenner. Jeg er ekstremt heldig for at han er nettopp min pappa.

 

Du er min helt. Mitt forbilde. Og du fortjener hvert eneste godt ord som blir sagt om deg. Selv om du aldri ber om det. Men det er på høy tid du blir midtpunktet. For du er et forbilde for utrolig mange flere enn meg.

 

Derfor hyller vi deg. Og din kjærlighet til mamma. Du ble ved hennes side uansett hvor hardt sykdommen prøvde å drive dere fra hverandre.  Og i den tøffeste perioden var båndet sterkere enn noensinne.

 

Alzheimer tok henne fra deg. Men kjærligheten mellom dere var sykdommen sjanseløs mot.